Flomsikring må bygge på kunnskap

Kronikk av fylkesberedskapssjef Asbjørn Lund, Miljø- og landbruksdirektør Haavard Elstrand og regionsjef NVE Toril Hofshagen.

Dette innholdet er mer enn ett år gammelt. Informasjonen kan derfor være utdatert.

Publisert 26.05.2020

Også i Innlandet står vi foran en vårflom som kan bli større enn på mange år. I 1995 gikk det 2500 kubikkmeter med vann i sekundet i Lågen – og nesten like mye i 2011 og 2013. Disse storflommene har gitt oss to ting: hundrevis av tiltak i vassdragene – og kunnskap om hvor flomforebygging virker.

Vesleofsen i 1995 var den første storflommen på mange år, og førte til store skader på hele Østlandet. Etter flere flommer i Gudbrandsdalen, senest i 2011 og 2013, så en behovet for ny kunnskap. I 2018 var en regional plan for Gudbrandsdalslågen med sidevassdrag ferdig – et samarbeid mellom kommunale, regionale og statlige myndigheter. Lågenplanen gir oss verdifull kunnskap om hvilke tiltak som vil virke eller ikke i kampen mot flomskadene.

Fordelene må oppveie ulempene

Vi har lært at det er i dalsidene vi har de store og kostbare skadene. Det er ofte her det er enklest å gjennomføre tiltak som begrenser skade. Mange tiltak er gjort i bekker, i forbindelse med hogst, veibygging, erosjonssikring osv., for å holde vannet i trygge far. Tiltak skjer i regi av både private, kommunene og staten.

Myndighetene gir tillatelse til de fleste tiltak mot flomskader, der det er dokumentert at det virker og der effekten veier opp for negative følger. Det er krav i lovverket at ulempene av et inngrep i vassdrag veies opp av fordelene, for at myndighetene skal kunne gi tillatelse. Fordelene som det legges vekt på er dokumentert og varig flomsikringseffekt for eksisterende bebyggelse.

Masseuttak som tiltak

I Gudbrandsdalslågen går vannet nesten årlig inn over dyrka mark og gir skader på avlingene. Flere vil   ta ut store mengder grus for å redusere flomfaren. En del av arbeidet med Lågenplanen var å lage en hydraulisk modell der ulike tiltak ble testet ut, deriblant masseuttak.

Generelt viser resultatene at kostbare, enorme uttak kun vil bidra til å senke vannlinja med noen få centimeter under en storflom i brede, stilleflytende områder med lite fall. Gjennom Ringebu kommune viser modellen at det er vannstanden i Losna som bestemmer hvor høyt vannivået blir langt oppover Lågen. Masseuttak på strekningen fra Losna og oppover mot Vålebru vil derfor ha svært liten effekt på vannlinja under en flom.

Lågenplanens tiltak

Lågenplanen peker derfor helt konkret på andre, permanente tiltak som for eksempel flomvoller, for sikring av dyrka mark langs Lågen, og for sikring av bebyggelse der dette unntaksvis er berørt.

Masseuttak i mindre elver kan ha en flomreduserende effekt, og i arbeidet med Lågenplanen fant vi fram til områder der faste masseuttak i vassdrag vil kunne virke flomforebyggende. Flere av disse uttaksområdene kan også kombineres med kommersiell drift, og dermed gi inntekter. Det er imidlertid viktig at slike områder tas inn i en reguleringsplan slik at viktige forhold som mengde, mellomlagring av masser etc. blir fastsatt.

Uttakene i Frya

I Frya er det søkt om uttak av masser i elvevifta der Frya renner ut i Gudbrandsdalslågen. Ut fra kunnskapen vi har i dag, vil et uttak i nedre del av Frya ikke ha noen dokumentert skadeforebyggende effekt på eksisterende bebyggelse. Derimot vil det skade verneverdiene i vifta. Litt lengere opp i Frya er det imidlertid et område som er planlagt som et massefangst-område. Her kan masseuttak gjennomføres uten miljøskade, og det er gitt tillatelser til uttak.

Tillatelse til de fleste tiltak

Andre uttak av masser kan også tillates der det kan dokumenteres at det vil ha en flomforebyggende effekt og/eller ikke gi skader på naturverdier. Det er gitt flere titalls tillatelser til slike uttak de siste årene. Kun et fåtall av søknadene har fått avslag, som regel med begrunnelse i at de ikke vil ha noen flomreduserende effekt.

Kunnskap og planer

Vi må finne måter å leve med flom og andre naturfarer. Sikringstiltak mot flom må gi mest mulig effekt for hver krone de koster, samtidig skal de ikke gi langvarige eller permanente skader på viktige miljøinteresser som vi plikter å ivareta etter loven. Det kreves kunnskap og dokumentasjon for å kunne vurdere hvor nye tiltak skal settes inn og hvilke som er best. Ved storflommer som i 1995 og 2011 vil vannmengdene være så store at grusuttak uansett er utilstrekkelige og andre tiltak må forberedes.

Et godt kunnskapsgrunnlag, blant annet Lågenplanen, gjør at vi kan unngå å bygge oss inn i nye farer og at vi kan finne de beste løsningene for å sikre eksisterende bebyggelse og infrastruktur. Vi må derfor bruke kunnskapen til beste for alle parter.