Vårt arbeid med truede pollinatorer

Rødlistede humler

Fylkesmannen i Oslo og Akershus fikk i 2011 forespørsel fra daværende Direktoratet for naturforvaltning om å ta ansvar for å utarbeide et faggrunnlag for artene slåttehumle, kløverhumle og bakkehumle. Lundgjøkhumle kom inn litt senere i et oppdatert faggrunnlag. I den forbindelse ble det også tatt initiativ til målrettet kartlegging av de antatt mest truede humleartene. Spesielt i perioden 2012–2019 har målrettet kartlegging gitt et nytt bilde av statusen til spesielt de tre rødlistede artene kløverhumle (EN), lundgjøkhumle (VU) og slåttehumle (NT). Kunnskapsstatusen for de rødlistede artene ble oppdatert og presentert i en artikkel i tidsskriftet Fauna i 2019. Artikkelen var et viktig kunnskapsgrunnlag for å revidere rødlistetatus for humlene i 2021. Roald Bengtson (selvstendig) har vært sentral i vårt arbeid med rødlistede humler.

Rødknappsandbie

Rødknappsandbie er en av sju biearter som er vurdert til kritisk truet (CR) på Norsk rødliste. Den er avhengig av planten rødknapp, som er den eneste planten den samler pollen fra til larvene. Bien har en egen handlingsplan, og er nå en av Norges best undersøkte solitære bier.

Rødknappsandbie ble gjenfunnet i Akershus i 2011 av Frode Ødegaard i NINA etter 124 års fravær. Samme år utarbeidet NINA et faglig grunnlag for handlingsplan for arten. Ansvaret for gjennomføring av handlingsplanen ble lagt til Fylkesmannen i Østfold, senere Viken. Det er gjennomført nasjonale og regionale kartlegginger av rødknappsandbie. Resultatene av en nasjonal kartlegging av arten i perioden 2009 - 2018 er oppsummert av NINA i en egen rapport. I Viken er arten kartlagt av NINA i perioden 2019 – 2021, og av Kjell Mjølsnes i 2022. For noen av de viktigste lokalitetene i Viken, og trolig også Norge, har NINA utarbeidet skjøtselsplaner. Skjøtselsplanene omhandler Sessvollmoen og Trandum i Ullensaker, Flatner i Nannestad og Fredriksten festning i Halden.

Truede dagsommerfugler

Vi har jobbet med fire truede arter av dagsommerfugler:

• Lakrismjeltblåvinge: Kritisk truet (CR) – fredet (trolig utdødd)
• Heroringvinge: Sterkt truet (EN) – fredet
• Prikkrutevinge: Kritisk truet (CR)
• Klippeblåvinge: Kritisk truet (CR) – fra fredet til prioritert art

Lakrismjeltblåvinge – en mislykket redningsaksjon

Lakrismeltblåvinge har sannsynligvis alltid vært nokså sjelden i Norge, men hadde i løpet av 10-20 år forsvunnet fra flere av de kjente lokalitetene i indre Oslofjord. Arten ble rødlistet som kritisk truet i 2006, og i 2007 ble kun ett individ påvist i Norge. I 2008 ble ingen individer påvist, og man fryktet at den var utdødd. I 2009 ble den igjen funnet på en ny lokalitet i Indre Oslofjord. Av frykt for ulovlig innsamling, ble den nyoppdagete lokaliteten holdt hemmelig. I 2010 ble sommerfuglen fredet, og samme år fikk Fylkesmannen i Oslo og Akershus i oppdrag å utarbeide et faggrunnlag for lakrismjeltblåvinge, med forslag til tiltak. Hele populasjonen ble på dette tidspunktet anslått til 10-20 voksne individer. I faggrunnlaget konkluderte vi blant annet med at «Status som prioritert art med økologisk funksjonsområde er det best egnede virkemiddelet for å ta vare på lakrismjeltblåvinge i et langsiktig perspektiv». I tillegg anbefalte vi skjøtsel av eksisterende og potensielle lokaliteter. En viktig anbefaling var flytting eller reintroduksjon, og på sikt å bygge opp robuste populasjoner gjennom bygge opp en metapopulasjon på øyene i Indre Oslofjord.

Et oppals- og utsettingsprosjekt ble startet opp i 2012. Etter to forsøk ble det lagt befruktede egg av en innsamlet hunn. I løpet av fem dager la hun 120 egg i fangenskap. Eggene overvintret ute, klekket i mai 2013, og resulterte i 23 voksne huner og 34 voksne hanner. I juli ble de voksne sommerfuglene fordelt på tre lokaliteter. Tre dager etter utsetting ble flere lakrismjeltblåvinger påvist på en av lokalitetene, deriblant to i paring.

Arten ble imidlertid ikke gjenfunnet på noen av utsettingslokalitetene i 2014. Heller ikke senere års ettersøk etter arten har resultert i registreringer. I statusvurderingen for lakrismjeltblåvinge fra 2017 konkluderte vi at arten sannsynlig er utdødd i Norge. På bakgrunn av at arten ikke var observert på den hemmeligholdte lokaliteten, besluttet vi i desember 2016 å oppheve hemmeligholdet. Det gjør det lettere å formidle historien om oppfølgingen av arten. I rødlisten fra 2021 er den fortsatt oppført som kritisk truet.
I statusrapporten fra 2017 diskuterer vi innførsel av arten fra Sverige, men nå er den trolig utdødd i Sverige også. Spørsmålet er da om den skandinaviske underarten fortsatt finnes i Latvia, og om det kan være aktuelt å gjøre forsøk på ex situ avl med hensikt på tilbakeføring til tidligere norske lokaliteter.
I vårt arbeid med lakrismjeltblåvinge har Hallvard Elven (Universitetet i Oslo) og Roald Bengtson (selvstendig) vært sentrale.

Heroringvinge – flytting fra Brønnøya i Asker til Borøya i Bærum

Heroringvinge er en av fire sommerfuglarter i Norge som er fredet. Arten fikk et faggrunnlag for handlingsplan 2012. Heroringvinge er i sterk tilbakegang i hele Europa, inkludert Skandinavia. Arten var tilsynelatende vanlig i og rundt Oslo på 1800-tallet, men populasjonen i hovedstadsområdet har gått drastisk tilbake. De siste årene er arten i dette området bare funnet reproduserende på Brønnøya i Asker, hvor den fortsatt har en overraskende god bestand. Med bare én antatt gjenværende bestand i Osloregionen er artens eksistens der svært sårbar. For å sikre artens eksistens i Osloregionen er det blitt gjort forsøk på å reetablere den på egnede lokaliteter utenom Brønnøya. Dette er gjort ved at individer er flyttet fra Brønnøya i Asker til Borøya i Bærum. Fordi Brønnøya er utsatt for hyttebygging, var det viktig at flytting ble gjennomført mens Brønnøya fortsatt hadde en livskraftig populasjon som individer kan hentes fra. I årene 2018-2022 er det blitt observert mellom 17 og 109 individer på Brønnøya selve flyttedagen. Fra 2018 til 2022 har det årlig blitt flyttet ti individer av heroringvinge fra Brønnøya til Borøya, men frem til og med 2021 var det ingen indikasjoner på at flyttingene har båret frukter i form av en etablering av arten. I 2022 ble det totalt funnet to hanner og en hunn på Borøya før flytting av nye individer fra Brønnøya. Dette er den første indikasjonen på at de tidligere utsettingene faktisk har resultert i en reetablering av arten på øya.

I tillegg til selve flyttingen, er bestanden på Brønnøya overvåket. Borøya overvåkes for å dokumentere vellykket etablering. Det finnes i tillegg en liten populasjon på Nesøya. Også denne overvåkes årlig. Kjente dellokaliteter på Brønnøya er også blitt undersøkt for endringer og skjøtselsbehov.

I vårt arbeid med lakrismjeltblåvinge har Hallvard Elven (Universitetet i Oslo) og Roald Bengtson (selvstendig) vært sentrale.

Prikkrutevinge – oppfølging av Norges eneste forekomst på øya Rauer i Fredrikstad

På oppdrag fra Miljødirektoratet ble faglig grunnlag for handlingsplan for prikkrutevinge gjennomført i regi av Fylkesmannen i Østfold i 2015. Arten har hatt en sterk tilbakegang i Norge i løpet av de siste 20-30 årene, uten at vi vet så mye sikkert om årsakene. I perioden etter 2010, er arten kun funnet på den militære øya Rauer i Fredrikstad kommune i Østfold. Typisk for arten er at hunnene legger 50-250 egg samlet i 1-10 egg-grupper på vertsplanten, som i Norge nå bare er smalkjempe. Larvene lever sosialt i et spinn de utvikler utover høsten. De overvintrer samlet i et «vinterspinn» fra slutten av august til mars. Fra 2015 ble kartlegginger av larvespinn måten arten overvåkes på. Det er i snitt funnet 50 larvespinn årlig på Rauer, men i 2022 ble det påvist så mange som 375 larvespinn.

Gjengroing er åpenbart en trusselsfaktor for arten på Rauer, og skjøtsel i form av slått har vist svært positive resultater med en relativt rask etablering av vertsplanten og larvespinn av prikkrutevinge. Det er derfor trolig et stort potensial for å øke populasjonen på Rauer med ytterligere skjøtsel. Egnet areal for prikkrutevingelarver kjennetegnes av lav forekomst av gjengroingsarter. Det kortsiktige målet i forvaltningen av prikkrutevinge er å øke artens populasjonsstørrelse på Rauer og slik sett øke artens sjanse for en langsiktig overlevelse i Norge. I 2022 ble det beregnet at prikkrutevinge bruker omkring 0,5% av landarealet på Rauer til egglegging.

På lengre sikt bør det vurderes flytting av arten til egnede lokaliteter utenfor Rauer. Dette bør fortrinnsvis være lokaliteter hvor arten tidligere har hatt forekomster, men hvor habitatet vurderes som fortsatt egnet, blant annet med gode forekomster av smalkjempe. I 2020 ble det gjort en vurdering av flere lokaliteter på Tjøme og Hvasser i Færder kommune. Det ble konkludert med at store deler av Moutmarka da ikke var egnet som habitat for prikkrutevinge.
Anders Endrestøl (NINA) har vært sentral i vårt arbeid med prikkrutevinge.

Klippeblåvinge – fra fredet til prioritert art

Direktoratet for naturforvaltning vedtok midlertidig vern av klippeblåvinge i 2007. Bakgrunnen var at bestanden hadde gått kraftig tilbake. Mens arten tidligere var blitt lokalisert på minst 16 ulike steder langs Oslofjorden og sør til Arendal, ble den i årene 1997–2007 ikke observert i Agder, kun i Halden. Den 08.02.2008 fattet Direktoratet for naturforvaltning varig vern av klippeblåvinge. Arten ble da ført opp i vedlegget (artslisten) til forskrift om fredning av truede arter. Etter 2012 er den ikke funnet i andre kommuner enn Halden.

I 2009 fikk Fylkesmannen i Østfold, på oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning, ansvar for å utarbeide en handlingsplan for klippeblåvinge. Norsk institutt for naturforskning (NINA) ble gitt oppgaven med å utarbeide et faglig grunnlagt for en handlingsplan som ble publisert i 2010. Som de viktigste tiltakene for å sikre handlingsplanens målsetning foreslås å øke kunnskapen om arten og ivareta de kjente lokalitetene. Dette betyr at man må kartlegge og overvåke samt ivareta de kjente lokalitetene til klippeblåvinge gjennom aktiv skjøtsel og områdevern.

Den 20.05.2011 ble forskrift om klippeblåvinge som prioritert art vedtatt. Forskriften beskytter sommerfuglen mot uttak (inkludert innsamling), skade og ødeleggelse. Artens økologiske funksjonsområde er definert som «artens leveområder». Forskriften beskytter artens funksjonsområde mot handlinger som er egnet til å skade, forstyrre eller på annen måte forringe individer av arten. Innenfor klippeblåvingens funksjonsområder, regnes uttak, ødeleggelse eller skade av vertsplanten smørbukk, som ødeleggelse av klippeblåvinge. Statsforvalteren i Oslo og Viken utarbeidet i 2023 kart over funksjonsområdene basert på årlig innsamlet dokumentasjon fra 2007 fram til 2022. Kartene vil bli publisert i Naturbase.

NINA v/Anders Endrestøl fikk ansvaret for overvåking av arten i 2008, og har overvåket arten i årene siden. I 2020 ble NINAs samlede datasettet publisert i Global Biodiversity Information Facility, GBIF. Dette datasettet hentes også inn i Artskart. 

Forslag til skjøtselsplan for lokalitetene i Halden er utarbeidet av NINA. I regi av Statsforvalteren er det gjennomført flere skjøtselstiltak, blant annet i steinbruddet langs Hovsveien og ved Mølodden nær Sponvika. I tillegg til at skog og undervegetasjon er ryddet bort, er det satt ut smørbukk for å forsterke forekomsten av vertsplanten for larvene.

Fordi antall individer av klippeblåvinge er kritisk for artens videre overlevelse i Halden og Norge, er det satt i gang et avlsprosjekt. Hensikten med prosjektet er å styrke eksisterende bestand for å sikre videre overlevelse av arten i Norge. Et større antall individer vil gjøre arten mer robust mot naturlig tap, normale svingninger og katastrofeartede hendelser. Miljødirektoratet gav i 2020, 2021 og 2022 Jakobsen Bioforsk, Miljø - og artsforvaltning v/Magnus Jakobsen dispensasjon til å samle inn 10 egg hvert år for å benytte dem i avlsprosjektet. For å redusere risikoen for innavl, anbefalte Miljødirektoratet at eggene ble samlet inn fra ulike dellokaliteter i Halden. Det ble videre satt som vilkår at innsamlingen ble fordelt på flere planter. Håpet er at avlsprosjketet kan produsere nok individer til å forsterke naturlig bestand og opprettholde og produsere individer for videre avlsarbeid.

Avlsprosjektet gjennomføres i et eget anlegg, et «avlssenter» som består av et drivhus på ca. 35 m². I juli 2022 ble 100 larver tilbakeført til eksisterende økologiske funksjonsområder i Halden. Før arten eventuelt tilbakeføres til Tvedestrand, måtte nasjonale anbefalinger for bevaringsutsetting avklares. Miljødirektoratets anbefalinger gjelder fra 17. mai 2023. Avlsprosjektet vil fortsette til bestanden i Halden er så robust at det ikke er behov for tilføring av nye individer gjennom avl. Det er også et mål at avlsprosjektet skal bidra til at arten tilbakeføres til Tvedestrand. Grunneiere som er positive til at sommerfuglen lever, og som synes det er stas å ha denne erten på sin eiendom, gjør at det så langt har vært lite konflikter i forbindelse med tilrettelegging av lokaliteter for arten i Halden.